Aldri mer 22. juli

Sommeren etter 9. klasse skrev jeg en melodi etter å ha gått meg en liten tur en nydelig sommerdag, hvor det vokste flotte blomster i veikanten. Den gang intetanende om at livet skulle gi meg veldig sterke opplevelser - på godt og vondt.

Jeg mistet min beste venninne, 24 år gammel.
Dagene etter var ubeskrivelige. Jeg lå i senga og skrek til jeg sovnet. Våknet av en smerte , som om innvollene og hjertet var revet ut av meg. Jeg skjønte ikke hvordan trafikken kunne gå sin gang. Jeg hatet mennesker som lo og viste glede. Jeg var tom som et forlatt puppeskall. Man sier tiden leger alle sår, og det kjennes etter alle disse årene slik ut. Men såret har ett arr som aldri forsvinner. Det er et menneske som aldri kommer tilbake og kan fylle hennes plass hos meg.

Disse ungdommenen har mistet mange, og har bilder i hodet som aldri kommer til å slettes. Jeg håper for all del at ingen lar disse menneskene være i fred, selv etter mange år. Sorgen venner tilbake ved bursdager, jul, fester, datoen det skjedde osv. De fleste ønsker å bli hørt og få fortelle historien, eller bare få forståelse når tårene renner helt pluselig. Kanskje kjenner man et øyeblikks håp en dag fordi man ser noen som ligner så utrolig på den som er borte...

Jeg føler med, så inderlig.

"En blomst på jorden"  Tekst/Mel Monica (Tollånes) Fiske (1992)

Refr.

Som en jomfru står du der
Uberørt og vakker, skamfull uten klær
Du står og visker der i vind
en blomst om våren, med bare bein og varme kinn

Du lyser opp hvor veier går.
Du trøster andre som går med åpne sår
-det jeg vil er å ta deg med
for å vise andre, at du kan gi dem ro og fred

Refr...

Men da vil jeg knekke deg,
og du vil aldri stråle mer for meg
Blomsten er en evig fryd
som forteller mye - uten noe lyd


Refr....

Det er en gave det du gjør
du står og stråler der som ild fra varme glør
Du kom til jorden for å bli,
men en dag visner du, og går bort slik som vi.....

Refr......